You are currently browsing the monthly archive for desember 2009.
Lot meg inspirere av en god venn, og har derfor skrevet et innlegg om noe av musikken jeg har nytt i år. Jeg har kommet fram til at jeg vil ta for meg album og låter jeg har oppdaget i år, ikke bare musikk som har blitt utgitt i år. Årets utgivelser har generelt ikke vært så mye å skryte av i mine ører. Jeg har heller ikke tenkt så mye over systemet i denne lista, har blant annet ingen spesiell rangering på albumene.
YAY
Chromeo – Fancy Footwork
Haha! Nå regner jeg med at en del av de som kjenner meg (og leser dette) blir litt satt ut over at et ikke-metalalbum kom med på lista. Men Chromeo står her, så veldig fortjent! Dette er musikk som omfavner 80-tallet hardt og lenge, og som ikke er redd for å være cheesy og teit. Men akk, så dansbart! Låtene har uimotståelige rytmer og melodier, og vokalen må man bare le seg skakk av og samtidig digge vocoderen ut av (om man har litt sans for humor og kjennskap til sjangerklisjeér riktignok). Dette anbefales til alle som liker å groove rundt i sin egen lille boble og ikke har noe problem med sjangermessig overkill.
God Forbid – Earthsblood
Dette albumet får egentlig en slags “honorable mention” her, for det er vel det svakeste av albumene jeg har tatt med her (i den grad de er direkte svake, jeg tok det jo med av en grunn). Men God Forbid har på dette albumet beveget seg et stykke fra den typen thrashy metalcore de har gått for på de to forrige fullengderene, og tatt steget fullt ut til moderne metall. For all del, breakdowns og hele metalcore-regla er fortsatt å finne flere steder på plata. Men feelingen på denne skiller seg kraftig fra tidligere album. De har beveget seg i flere retninger musikalsk, og jeg tror neste album kan bli en skikkelig høydare.
Cloudkicker – The Map Is Not The Territory
Denne artisten kom jeg over ved en ren tilfeldighet en gang satt og leste rundt på forumet til Devin Townsend. Jeg lastet ned de to albumene som var kommet ut (du finner dem på hjemmesiden), og det var spesielt “The Map Is Not The Territory” som traff meg. Åpningslåta “Hold On” begynner med en svevende melodi, og noen sekunder senere dundrer resten av bandet løs. Bortsett fra at det ikke er et band, men en artist, som tidligere nevnt. Dette er progressiv og teknisk musikk, men de rare riffene og rytmene kombinert med de fantastiske melodiene skaper noe jeg faktisk tror jeg aldri har hørt før jeg fant dette bandet. Ikke verst.
The Lonely Island – Incredibad
Dette er egentlig ikke et veldig bra album, men jeg brukte store deler av sommeren 2009 på å le av all den dårlige og barnslige humoren på dette albumet. Konseptet er “nerderap”: en gjeng gutter som leker tough guys, men som samtidig undergraver dette inntrykket med idiotiske kommentarer. Dette ble fryktelig kjedelig når jeg beskriver det slik, så jeg viser deg heller noen videoer: I’m On A Boat, Like A Boss og ikke minst, Dick In A Box. Andre høydepunkt er “Saxman” med gjesteopptreden av Jack Black og “Natalie’s Rap” med en totalt badass Natalie Portman.
The Agonist – Lullabies For The Dormant Mind
Her har vi en liten godbit. Dette albumet blåste meg fullstendig over ende. Det er teknisk, catchy, groovy og melodisk, og frøken White-Gluz (jepp, ei dame) imponerer stort med stemmebåndene. Dama kan skrike og brøle bedre enn mange menn, og hun kan synge bedre enn mange damer også. Her har vi metalcore, vi har svartmetall, vi har jazz og mere til. Dette er en real middag for de som liker å utfordre musikksmaken sin litt (med mindre du allerede kjenner Meshuggahs diskografi ut og inn liksom…).
Zimmer’s Hole – When You Were Shouting at the Devil…
We Were in League with Satan
Dette albumet er bare rett og slett metall, tvers igjennom! Det er så harry og riktig og tøft og over the top, og klisjéene kommer som perler på en snor, og det er kort sagt bare morsomt å høre på. Jeg koser meg som rakkern når jeg hører disse låtene, og de appellerer til meg både som en som elsker metall som musikk og som fenomen, og det er egentlig ikke så ofte! Musikalsk ligger de og vaker et sted mellom death, thrash og industrial metal, og vokalist Chris Valagao er over hele linja. Han skriker, han brøler, han drar igang falsetthyl selveste Halford ville misunnet han. I tillegg er flere av tekstene stor humor, og da er vel egentlig sirkelen fullendt? Så stikk og hør på det da vel!
Mercenary – The Hours That Remain
Jeg liker ikke power metal. Eller, jeg liker nær sagt ikke power metal. Det finnes enkeltlåter som jeg synes er brukbare, men generelt har jeg lite til overs for sjangeren. Nå er ikke Mercenary power metal, denne skiva ligger langt, langt nærmere det man kaller melodic death metal. Men den ene av de to vokalistene, Mikkel Sandager, kjører titt og ofte ren power metal-vokal på denne plata. Her slenges det på med falsett både her og der. Og det funker så veldig! Musikken er hardtslående og melodisk, og vokalen topper det hele så riktig med fantastiske melodilinjer og koringer. Jeg anbefaler alle som ikke har hørt dette bandet å klikke såvidt på linken under her og sjekke “Redefine Me” i spilleren. Perfekt eksempel på hva man kan vente seg på resten av skiva.
Devin Townsend – Addicted
Devin er vel noe sånt som omtrent den ypperste musikeren jeg kjenner til. Han er idolet mitt, om jeg kan bruke et slikt uttrykk uten å høres ut som om jeg er 12 år. Han har en utrolig teft for melodier, framkalling av følelser og hvordan sette dette sammen med hardtslående riff og akustisk kos. Mannen er rett og slett et geni, synes jeg. “Addicted” er i skrivende stund den nyeste skiva hans, neste kommer vel på vårparten av 2010. Med denne plata valgte Devin å kjøre alt ned på enkelt rockenivå, og bare skrive sanger som rocker og kort sagt er morsomme å spille. Og det spenner fra rett-fram-låter som “Bend It Like Bender!” til emosjonelle “Supercrush!” til milde “Ih-Ah!” til catchy (og potensielt hitlistegaranterte) “Hyperdrive!”. Mannen kan musikk, og jeg er utrolig glad for at han synes det samme og fortsetter å produsere høy kvalitet.
Throwdown – Deathless
Dette albumet tok meg fullstendig på senga, i og med at jeg forventet noe som minner mer om forrige plata fra 2007, “Venom and Tears”. Den har en god del metall i seg, og ikke minst får man skikkelig Pantera-feeling på flere av låtene. Men det var fremdeles mye hardcore i musikken, og vokalisten var absolutt tryggest på hardcorebjeffinga, ikke fullt så stødig på screaming. Men på denne nye har det skjedd litt av hvert. For det første har musikken tatt en drastisk vending mot det langt mer metal-orienterte. Bandet låter nå som en salig blanding av Lamb of God, seg selv og Pantera, og det er slettes ikke ille skal jeg si deg! For det andre har vokalisten vokst noe abnormt de to årene siden forrige album. Han har lagt til seg litt growling, han har fått seg en enda mer autoritær shoutvokal, han har fått dreisen på screaminga og han har anskaffet en gudegitt renvokal med så mye maskulinitet og coolness at jeg ble helt satt ut. Gromlåtene kommer som perler på en snor her, og jeg kan ikke annet enn å anbefale plata på det absolutt varmeste. (har lest på metalreview.com at albumet fikk en dårlig anmeldelse. vel, I like it so fuck off 
)
NAY
Lamb of God – Wrath
Lamb of God er i utgangspunktet et av favorittbandene mine, og jeg lo utrolig godt for meg selv da jeg fant “Contractor” på YouTube rundt juletider 2008. Dette lovte godt! Jeg fikk tak i albumet tidlig på nyåret, og etter en kort intro brakte “In Your Words” løs. Det er ei knallåt, og det er absolutt “Set To Fail”, som kommer rett bak, også. “Contractor” er tredje, og dette ble bare bedre og bedre. Men så falt alt bare sammen til en haug med bruddstykker av musikk og vokal, og det festa seg ikke overhodet. Jeg har prøvd å høre på plata flere ganger for å se om det ville løsne, men den funker bare ikke for meg.
DevilDriver – Pray For Villains
Som de fleste som kjenner meg vet så har jeg en tatovering på høyre underarm. Symbolet tatovert der ville jeg ha fordi det er modellert etter en type bjeller som hekser brukte før i tiden for å skremme unna onde makter. Det samme symbolet er også logoen til DevilDriver, og det var jo ærlig talt slik jeg oppdaget symbolet, ved at jeg kjøpte meg debutalbumet deres (som sparket hardt og lenge). Plata som kom etter var ganske bra også, og tredje album var det beste de hadde prestert. Så da jeg fikk vite at fjerdealbumet, altså “Pray For Villains”, var på vei så skal jeg ikke nekte for at jeg gledet meg kraftig. Men, et sted måtte jo dette også gå galt. Denne plata er stappet med typiske DD-låter, men typisk betyr ikke nødvendigvis bra. Det går stort sett på autopilot, og jeg kan ikke huske navnet på en eneste låt bortsett fra singelen “Pray For Villains” som har truffet en nerve hos meg. Trist, men sant.
Threat Signal – Vigilance
Threat Signal slo meg i bakken i 2006 med debutalbumet “Under Reprisal”. Det var metalcore med en steintøff vokalist, teknisk musikk og en fantastisk tøff produksjon. Årets album ligner ikke altfor mye på forrige ytring. Joda, man hører at det er samme grunnidé på gang her, og for all del, det er ikke bare ræl det man finner her… Men det er så altfor, altfor kjedelig og forutsigbart. Der “Under Reprisal” overrasket meg for hver låt, blir dette bare en traurig affære med halvkule riff og nær identiske refrenger i hver eneste låt. Bandet går fullstendig på tomgang og klarer ikke engasjere. Jeg gledet meg lenge til å høre denne plata, og jeg ble mildt sagt skuffet da jeg omsider fikk gjort nettopp det. Bedre lykke neste gang, gutta.
There ya go. Noen lesere som er interessert i tipse meg om musikk, eller som er fullstendig uenig i lista? Kom gjerne med kommentarer!
Sånn bortsett fra brutaliteten og melodiene og energien og sånn da, sånt som “de andre” også kan merke…
Det er det å være en del av noe større enn meg selv. Å være en del av et fellesskap, ikke ved å betale en medlemsavgift eller å gjøre et eller annet for å kunne være med, men bare ved å være meg selv. Ha min egen smak.
Å vise “devil horns” til en tilfeldig fyr på gata og få et svært glis og “devil horns” tilbake igjen.
Å hoppe opp og ned mens svetten spruter under Lamb of Gods åpningslåt, krasje med han ved siden av meg, rope “UNNSKYLD!” over musikken, få tilbake “NEIDA, IKKENO STRESS! FY FAEN SÅ BRA DETTA BANDET ER!”, ta tak rundt skuldrene på hverandre og hoppe videre i adrenalinrus.
Å få tårer i øynene første gangen jeg hører “Nothing Else Matters” live.
Å FREMDELES kunne få tårer i øynene av “Nothing Else Matters” på PLATE, enda det er over 10 år siden jeg hørte den første gang.
Å ha noe som er bare mitt, og samtidig millioner av andre sitt.
DET liker jeg med metall. 
Etter å ha lest et blogginnlegg skrevet av en venninne som handlet om nerding, så har jeg plutselig innsett at jeg er en liten musikknerd. Ikke all mulig musikk, men akkurat når det gjelder metallen så har jeg noen svake OCD-tendenser.
Jeg hører på veldig mye forskjellig musikk. Jeg har ikke peiling på hvor mange band og artister innen metall og hardrock jeg har hørt på siden jeg fikk smaken på disse sjangerene da jeg var 12, langt mindre hvor mye forskjellig musikk jeg har hørt på i det hele tatt. Jeg er veldig glad i å utforske og oppdage ny musikk, noe som resulterer i to ting: På den ene siden finner jeg jevnlig noen gullkorn av noen artister og album som jeg virkelig faller for og tar med meg videre, og på den andre siden finnes det så mye musikk i det mentale arkivet mitt at jeg bare får virkelig satt meg inn i kanskje 20% av det jeg finner. Men jaggu får jeg plukka opp mye info på veien læll…
Jeg tror ikke det er så mange som synes det er viktig at Marco Hietala fra Nightwish også er med i Tarot, at Christian Olde Wolbers (ex-Fear Factory) har produsert debutalbumet til Threat Signal, at “Every Breath You Take” av The Police har blitt covra av The Scarr eller at Phil Labonte (vokalist i All That Remains) var en av de som prøvde seg før Howard Jones fikk jobben som vokalist i Killswitch Engage. Slike ting er virkelig ikke viktige. De er overhodet ikke relevante for det musikalske, og det er jo det som fanger deg i utgangspunktet, sant? Jeg hører ikke på et band som utelukkende består av medlemmer fra Amazonas hvis musikken suger.
Men jeg får altså med meg slike ting. Nei, verre, jeg oppsøker dem. Jeg liker å vite unyttige detaljer. Hvilket år det og det albumet kom ut, hvilke medlemmer som har vært og som er med, hvilke sjangere den og den artisten tilhører and the list goes on. Som sagt, man trenger virkelig ikke vite dette her. Man kunne bare hørt på musikken og nøyd seg med det. Men jeg vil ha mer, jeg vil kjenne detaljene, jeg vil føle at jeg virkelig har peiling på dette her.
Så på sett og vis er jeg nok en liten nerd. Ikke en perfekt en, siden jeg er så dårlig på å ta for meg av de fantastiske artistene jeg vet finnes (er f.eks. provoserende lite informert om Led Zeppelin, Black Sabbath og Darkthrone, bare tre av veldig mange band man “skal” ha peiling på). Men jeg vet veldig mye om veldig mye, så jeg får bare si meg fornøyd med det. 
Siste kommentarer