Litt om selve treet, og litt om det som vokser og henger på grenene.
Jada, jeg vet, pompøs tittel. Men seriøst. Jeg spiller inn plate. Jeg har det så bra nå. 
Har lyst til å spille inn plate med et band i mange, mange år, men det har aldri latt seg gjøre. Har vært noen små studiogreier her og der, noen ganger i hjemmestudio, andre ganger hakket mer profesjonelt. Men nå… NÅ, er endelig tiden inne.
Detta blir så fett. Detta blir så avsindig fett.
Lewis Black
Nå er dette forsåvidt ikke musikk per se, men goddamn it, om det er noe som har brakt meg glede denne måneden så er det denne mannen! En av mine desiderte favoritter innen standup. Humoren er ofte politisk, ofte hverdagslig, veldig ofte sarkastisk og nærmest utelukkende eitrende forbanna. 
jeg anbefaler alle som liker standup å sjekke ut denne fyren, der han “ranter” avgårde om Superbowl og terrorisme, det merkverdige faktum at han ikke ligner på seg selv, eller da han klikker i vinkel over forholdsvis vanlige norske vintertemperaturer. Det er nok et krav om et minimum av kunnskap om USA og det som skjer der borte i media og politisk for å virkelig sette pris på Mr. Black, men virkelig, alle bør gi han en sjanse. Muligheten er der for at du, som meg, blir fan.
Dream Theater
Dette er vel det første bandet (dette eller Marilyn Manson, men… nei) jeg virkelig digga etter jeg oppdaga metall og hardrock som ung bygdeungdom. De aller, aller fleste som liker tyngre musikk har vært borti denne gjengen, men om du tilfeldigvis ikke har hørt (om) dem, sjekk denne: Dream Theater – Images And Words
Progressiv rock med trykk på progressiv. Folka er tekniske genier på sine respektive instrumenter (noen vil sikkert krangle litt på om James LaBrie er en god vokalist eller om han bare “passer inn” i bandets musikk, men de om det), men de klarer samtidig å balansere progrocken på den ene siden og det melodiøse og fengende uttrykket på den andre siden. Rockepensum!
Charred Walls of The Damned – Charred Walls of The Damned
Ekstremmetall møter powermetall, og resultatet blir fett. Trommis Richard Christy (Death, Iced Earth) fra Death, Jason Suecof (superproducer og prodigy på gitar, spiller i Capharnaum), Steve DiGiorgio (überbassist kjent fra Death, Testament, Sadus og Iced Earth) og Ripper Owens (kjent fra Yngwie Malmsteen’s Rising Force, Iced Earth, HAIL! og Judas Priest) er blant de du møter på denne skiva. Musikken er energisk og til tider ganske ekstrem, mens Ripper legger klassisk metallvokal oppå godsakene. Dette kan anbefales!
Skindred – Babylon
Dette er det eneste metallbandet jeg kommer på som får meg til å danse. de spiller ragga metal, og det er faktisk langt mer awesum enn du tror. Hele albumet er bare en stor happy opplevelse, og som tidligere nevnt så får jeg lyst til å danse av å høre på musikken. Noen ganger gjør jeg tilogmed det (danser altså), rett og slett fordi energien smitter så veldig over på lytteren. Jeg blir utrolig glad av å høre på Skindred, og det er da en følelse man kan like?
Haha, jeg elsker musikere med sans for småtørr humor.
Først ut:
Arsis
This band puts the “widdly” in “widdly-widdly-widdly”… Nei, virkelig: In Flames, gå og legg dere. De femsekunders gitarsoloene og generelt alle melodiene som samtlige låter florerer med er rett og slett primetime melodeath i mine ører. Hadde egentlig hørt bandet før, men det festa seg bare ikke forrige gang. Men nylig så jeg at MetalReview.com anmeldte deres nyeste album og ga brukbare kritikker, men begge anmelderne henviste ofte til eldre materiale og hvordan de synes det gamle var hakket bedre. Så jeg tenkte jeg måtte sjekke diskografien til detta bandet, og det falt absolutt i smak.
Foruten å være veldig melodiske så er Arsis også ganske så tekniske og aggressive, og med en vokalist som ligger nærmest konsekvent i høyt scream-register, så er det å overvære en Arsis-låt en ganske intens affære. Men sånt appellerer nå engang til meg, så det overlever man. Anbefales på det sterkeste!
Jeg kjøpte albumet i Trondheim i… 2008? Det er uansett en stund siden, og jeg hørte bare på et par låter den gangen jeg kjøpte det. Plukket det fram igjen nå nylig, og det traff meg utrolig hardt. Jeg ble bare sittende og drømme meg bort i musikken.
Sjangermessig så går vel denne gjengen som postmetal, men når jeg hører på dette albumet tenker jeg på ord som “indianermetal” og “urkraft”. Trommene bygger fantastisk godt oppunder gitarene, og melodiene du finner på dette albumet er faktisk blant de mest hjerteskjærende jeg har hørt. Bandet er svenskt (nei, jøss, et bra og svensk metalband?) og har noen album bak seg. Jeg har store planer om å anskaffe meg hele diskografien hvis de andre er i nærheten av dette.
Devin Townsend
Har hatt veldig gode opplevelser med gode gamle Devin denne måneden. Men jeg klarer ikke bare skrive litt om Devin, så det må jeg ta igjen en annen gang. 
Vil bare si at jeg synes det er fett at Nidar nå produserer godteri ikke bare for de mest synlige og godtatte i samfunnet, men også for de på skyggesiden, paielskerne, de som ser på halvveis obskure tegnefilmer på nettet.
"Pie!"
Trendy mallcore, my eh-ass. Detta sparker. Og for en stemme!
Dette innlegget er litt forsinka, men det får bare være!
Jeg har kommet fram til at jeg skal lage et lite innlegg hver måned hvor jeg skriver litt om musikken jeg har hørt mye og satt pris på i løpet av denne måneden. Først ut:
Fear Factory – Mechanize
Dette er et comebackalbum om jeg noen gang har hørt et. Ikke at det har gått så vanvittig lenge siden forrige (2006, hvis jeg ikke husker helt feil… gjør herved et poeng ut av å ikke sjekke), men de har “raised the bar” noe så innmari. Bandet som brakte oss nyklassikeren “Demanufacture” i 1995 har 15 år og fire album senere nådd opp på samme nivå igjen, hvertfall i mine ører. Denne nye utgivelsen sparker beina under alle copycats de siste årene og tråkker hardt på hodet deres mens de ligger nede. Det formelig spruter energi av plata, og de har virkelig tatt tak i death-elementene de hadde på de tidligste platene sine og brakt på banen skikkelige blastbeats og generelt et betraktelig mer intenst og ekstremt lydbilde. Sjekk det ut, du skylder det til deg selv og metallhistorien.
Evile
Har endelig sjekka ut disse thrasherne ordentlig, etter å ha lest om dem i Metal Hammer i flere år. De debuterte i 2007 med “Enter The Grave”, men de låter som om de kommer rett fra 80-tallet. De har en skikkelig god, gammal thrash-sound, og de høres oppriktig energiske ut der de spurter av gårde i kjent og kjært tempo. Ny plate dukket opp i fjor høst, “Infected Nations”. Har ikke fått hørt ordentlig på den, men ser ut til at den ikke ligger langt unna forgjengeren stilmessig. Anbefales!
Siste kommentarer